Når jobben berører - på godt og vondt

Ingeborg Eiken er sykepleier  og jobbet tidligere ved Huntingtonavdelingen på Presteheia omsorgssenter i Kristiansand. Hun har vært opptatt av hvordan jobben påvirker oss, både på godt og vondt, og av at profesjonelle tjenesteytere må ivaretas på best mulig måte. Helsepersonell er ofte de personene som er tettest på pasientene i den aller mest sårbare perioden av livet, og trenger støtte og hjelp for ikke å bli utbrente.

 

Å jobbe med mennesker med Huntington sykdom betyr å tilbringe vår arbeidsdag med å ta del i deres liv. Det er givende, spennende, utfordrende og krevende. Når vi som profesjonelle omsorgsgivere ser pasientene med hjertets øyne utsetter vi oss for berøring (Martinsen, 2001).

Den gode berøringen utløser de gode følelsene. Det som gir energi (Bang, 2015). De ubehagelige følelsene er de som utløses etter at vi er blitt det Bang (2015) kaller «rammet» og «rystet». Det er de som stjeler energi.

Vi trenger gode redskaper for å klare å stå i jobben uten å bli følelsesmessig skadet, og heller ikke skade pasientene med vår væremåte. Vi møter - og blir kjent med ulike typer personligheter som alle har forskjellig utfall av sykdommen. Dessverre er det pr i dag ingen behandling som kan stoppe de altfor mange repetisjonene huntingtingenets kromosom 4 utløser (Senter for sjeldne diagnoser, 2011). Dermed går vi som profesjonelle omsorgsgivere sammen med dem i nedoverbakke. Innimellom flater det ut, og noen dager er så gode at det kan kjennes som en opptur. 

Som profesjonell omsorgsgiver er målet for arbeidet å legge til rette for best mulig livskvalitet. Vi gir av oss selv i møte med pasientene. Vi har følelsene våre med oss på jobb. Arbeidet berører oss, på godt og på vondt. Vi kjenner på glede, tilfredshet, oppgitthet, sorg og frustrasjon (Haare, 2016) (Skau, 2017). Hvordan kan så vi som omsorgsgivere gi av oss selv i et vedvarende engasjement uten å ta følelsesmessig skade, og heller ikke skade pasientene med vår væremåte? (Bang, 2015)

Jeg har lest litteratur, lyttet til andre som jobber med det samme, tenkt noen tanker selv, og gjort noen erfaringer. Det er langt ifra en fasit. Det er heller ikke dyptgående. Men om det kan inspirere oss til å bli mer bevisst på hvordan jobben berører oss, og hva vi gjør med det, kan vi muligens klare å stå i dette spennende arbeidet, og også være med å bidra til at denne gruppen mennesker får en optimal livskvalitet.

Jeg har valgt å belyse temaet gjennom tre case. Alle personene, både pasientene og de profesjonelle omsorgsgiverne er fiktive. Noe er selvopplevd, noe er tenkt, noe er teori, noe er fortalt av andre. Dette har jeg satt sammen til tre pasienter og tre omsorgsgivere. Profesjonelle omsorgsgivere kan være sykepleier, vernepleier, helsefagarbeider, hjelpepleier eller assistent. I vårt tilfelle vil det si en som jobber med pasienter med Huntington sykdom (HS).

Jeg har delt artikkelen inn i tre kapitler, og etter hvert kapittel er det refleksjonsspørsmål.

Hva jobben gir

Klokka er 12, og Lise kjenner at nå er det på tide med en pust i bakken. Det er tomt i fellesstua, så hun detter ned i en stol og slenger bena på krakken. Det smaker godt med en kopp kaffe. Lise er profesjonell omsorgsgiver og jobber på kommunens omsorgssenter. Mens Lise sitter der og nyter sin kaffe, kommer Bjørg inn.

«Å, Lise, kroppen min er så urolig.» Bjørg hiver seg opp i Omegastolen som står på stua. Lise setter kaffekoppen fra seg.

«Jeg ser at kroppen din er urolig. Jeg skal hente varmepakningen. Den har hjulpet før.»

Lise legger varmepakningen på magen. Så holder hun bena nede, og har kontakt med Bjørg.

«Jeg tenker sånn på gutten min i dag.» Bjørg hulker.

«Du tenker på den fine, gode gutten din»

«Han er 14 år i dag»

Lise kjenner at tårene hennes presser på. Hun kan ane smerten og sorgen Bjørg må ha. Hvor mange mareritt har hun ikke hatt som går på å bli så syk at hun ikke kan ta seg av barna sine. Lise begynner å snakke om gutten. Den fine, flinke gutten som klarer seg så godt. Og Bjørg følger opp. Han spiller fotball. Er en av de flinkeste på laget. Hun er så stolt av ham. Slik småsnakker de. Bjørg slapper mer av, og Lise kan slippe grepet hun har på bena. Kroppen faller til ro, og snart sovner Bjørg. Det har vært en hard tørn.

Kaffen er blitt lunken. Lise slår den ut, og fyller på en ny. Hun setter seg ned igjen. Slenger bena opp på krakken. Tar en slurk kaffe, og tar seg tid til å kjenne etter hvordan hun har det akkurat nå. Hun kjenner den gode følelsen av tilfredshet (Jensen Langnes, Myhre Eriksen, & Grundvold, 2019). 

Dette vil jeg skrive om, tenker hun. Lise har kjøpt ei fin skrivebok. Hun kaller den «Kontoen for de gode opplevelser». Det å skrive har hjulpet henne å bli mer bevisst på hva jobben gir av gylne øyeblikk. Når hun tar boka frem og leser historiene så er det noe som går igjen. Ofte handler det om de gangene hun klarer å se med hjertets øyne (Martinsen, 2001)    

Det handler om empati, respekt, tillit, anerkjennelse. Det handler om å by på seg selv. Det handler om tilstedeværelse (Kitwood, 1999). Lise har lest i boka til Greta Marie Skau at tilstedeværelse er den egentlige og beste kvaliteten vi kan gi i et møte med pasienter (Skau, 2017).

Da Lise var ferdig utdannet omsorgsgiver fikk hun med seg et sitat: «En dråpe kjærlighet er mer verdt enn et hav av kunnskap» (ukjent). Hun tenker på dette nå. Hun skjønner at det gode møtet er så viktig. Uten tilstedeværelse blir all teori og metode, som også er så viktig, helt uten mening (Skau, 2017).

 Når vi ser med hjertets øyne så utsetter vi oss selv for berøring. Den berøringen som her, i dette tilfellet, gir de gode følelsene og den gode energien. God berøring gir lyst til å lære mer, gjøre mer, og jobben blir interessant (Bang, 2015) (Jensen Langnes, Myhre Eriksen, & Grundvold, 2019).

Ved å la oss berøre kan vi også utsette oss for å bli både rystet og rammet. Vi kjenner at der jobben før gav, der tar den nå. Energien vi hadde til å lære og gjøre blir nå brukt opp på å «overleve» arbeidsdagen. Det som før var lett, er nå tungt (Bang, 2015).

Lise har jobbet i mange år, og har erfaring med både oppturer og nedturer, men akkurat nå kjenner hun på de gode følelsene. I jobben her utvikler hun seg både faglig og personlig. Hun lærer mer og mer om hva det vil si å leve i en kropp som er preget av HS, og denne episoden berørte henne.  Denne gangen med ømhet, respekt og beundring ovenfor Bjørg.  Hun har gitt det beste av seg selv i nærværet og oppmerksomheten til henne. Det gir følelsen av tilfredshet.

Dette gir henne energi. Hun kjenner på arbeidsglede. Jobben er spennende. Og hun har spurt seg selv: Har vi lov til å glede oss over arbeidet med syke mennesker? Skau (2017) og Bang (2015) sier i sine bøker et rungende JA. Det er det beste vi kan gi. Pasientene vil merke at vi er glad i dem. Lise merker at gleden smitter over på henne, og hun ønsker bare å la gleden få flyte. Det gir energi.

Det er her vi henter ressurser til det vanskelige og tunge, det vonde og det frastøtende (Bang, 2015), og det er derfor Lise har valgt å skrive ned gode opplevelsene.

Lise setter fra seg kaffekoppen. Nye oppgaver venter. Nye møter, mer nærvær.

8 punkter 

Når Lise går hjem tenker hun på hvor heldig hun er som får jobbe med mennesker med HS. Hun kjenner at hun har så lyst til å være med å bidra til å legge til rette for at de får en best mulig livskvalitet. Hun har lest boken «Rørt, rammet og rystet» av Susanne Bang, og hun skisserer 8 punkter under overskriften Hva jobben gir.

For det første kan vi få et større verdensbilde: Lise har erfart at ved hvert møte med en HS-rammet har hun lært noe om hvor forskjellig menneskene forholder seg til livets utfordringer. Hun har fått se inn i sider av menneskelig eksistens som hun ellers ikke ville ha mulighet for å kjenne til.

For det andre kan jobben gi oss håp og styrke: Lise slutter aldri å undre seg over disse menneskenes styrke og mot. De har ikke noe håp om å bli friske igjen. Men de håper på et besøk, eller en ferietur. En hun møtte håpet han kunne være litt til nytte før han ble verre i sykdommen. Han ville så gjerne gi litt av seg selv - fortelle andre om hvordan det er å leve med HS.

Lise kjenner på respekt og beundring. Det er jo bare vår egen fantasi som setter grenser for den menneskelige utviklingen.

For det tredje kan vi få et mer nyansert perspektiv på vårt eget liv: Å møte flere forskjellige personligheter med HS, og bli konfrontert med så mye tap, kan kaste lys over vårt eget liv.

Lise kjente det i dag, i møte med Bjørg. Det kunne vært henne som var syk. Men nå, i dag, er hun frisk. Hun kan gå hjem å være mor for sine barn. Lise kjenner at hun ikke kan ta noe for gitt. Og hun reflekterer over hvem hun ønsker å bruke tiden med, og på hva. En nyttig opprydningsrefleksjon.

For det fjerde, skriver Bang,kan vi utvikle våre sosiale evner: Lise ser for seg hvordan hun forandrer seg i de ulike møtene med de ulike personlighetene, med helt ulike utfall av HS. Hun må innrette sin væremåte etter deres ulike normer, og snakke forskjellige «språk». Det er en spennende side av jobben, som også kommer til nytte i det private liv.

For det femte kan jobben oppleves som meningsfullhet, i den grad at det er mulig å synliggjøre sitt menneskesyn. Lise kjenner at det er meningsfullt å kunne utføre arbeidet i tråd med sin egen både politiske og religiøse overbevisning.

Drama er det sjette punktet som et gode jobben gir: Det synes Lise er fantastisk. Når hun forteller sine kollegaer om morsomme eller spesielle opplevelser hun har med pasienten, så har hun innimellom lurt på om det er lov å la seg underholde av andre menneskers livsdrama.  Og det er det altså. Det er helt i orden. Det kan til og med sees på som en gevinst. Vel og merke på en betingelse: At det ikke skygger for empati og faglige observasjoner og vurderinger.

Jimmy Pollard har skrevet ei bok for omsorgsgivere i forhold til mennesker med HS. Han har gitt den tittelen «Skynd deg langsomt» (2008). Denne tittelen sier noe om hvordan vi bør jobbe med HS pasienter: Vi må stresse ned. Og dette er det sjuende punktet: Lise kjenner veldig godt at dette er en bonus hun får på jobb. Ofte har hun dratt hjemmefra med høy puls og stiv nakke. Når hun kommer på jobb, må hun finne roen, jobbe med egen selvsentrering, være til stede. For hvordan skal hun ellers kunne hjelpe de urolige? Og mer enn en gang har hun gått roligere hjem enn da hun kom.

Det åttende og siste punktet Bang har nevnt som jobben kan gi er at vi kan oppleve små og store dytt for å arbeide med eget vårt eget liv: Lise har kjent at plutselig, mer eller mindre tilfeldig ,er hun blitt minnet om ting i livet som ikke er ferdig bearbeidet. Noen ganger har hun bare latt det ligge. Andre ganger har hun grepet fatt i det, sett på det, kjent på det, og jobbet med det. Det er virkelig utviklingsmuligheter her. 

Lise er snart hjemme. Når hun kommer hjem vil hun legge bort jobben, og koble seg til familien og fritiden. Men hun kommer ikke unna et niende punkt som får stå for hennes egen regning. Det som stod i minneboka: Den største gleden du kan ha det er å gjøre andre glad. Det gjelder generelt i livet, og det gjelder i høyeste grad i arbeidet med HS pasienter.

Kontakttretthet

Det er fredag morgen. Ruth er på vei til sykehjemmet hvor hun jobber som profesjonell omsorgsgiver. Hun jobber i et team som har ansvar for Knut, en pasient med HS i senfase. 

Denne morgenen er Ruth tung i hodet. Hun går til jobb, og kjenner det er godt å få litt tid til å tenke. Hun gleder seg over at det er fredag og siste dagen før frihelg.  Det har vært en tung uke, og seinvakta i går sitter godt i. Det ble lite søvn i natt. Det eneste hun ønsket seg i går da hun dro hjem fra jobb var ro og orden, men det første hun snublet over da hun gikk inn døra var en treningsbag, sko og yttertøy. Hun surnet. TV stod på, og det var ikke ryddet på kjøkkenbenken. Hun kjente seg helt matt. Orket ikke snakke. Så kom den dårlige samvittigheten. Det er alltid de nærmeste som opplever hennes dårlige sider.

Ruth synes ikke hun hadde fått det til på jobb. Det er så mye som kreves av en profesjonell omsorgsgiver; du skal møte pasientene med respekt og empati, alltid møte de på deres premisser og deres behov. I tillegg skal vi være oppmerksom på vår egen oppførsel, våre ord og handlinger (Skau, 2017). Det var her hun synes hun sviktet i går.

Knut har mistet språket. Han kan i noen tilfeller si ja og nei. I tillegg har han det Pollard (2008) kaller for en «Huntingtonmaske»; ansiktet er uten mimikk. Derfor blir kommunikasjonen utfordrende. Ruth synes det har vært så spennende å jobbe med Knut, og hun får bruk for alt hun har lært. Hun vet i sitt innerste at hun ønsker å bidra til at Knut får det best mulig, men siden Knut ikke klarer å gi noe som helst respons så vet hun aldri om hun treffer helt, om han er fornøyd. Det hjelper litt, synes hun, og bare fortelle ham at hun ønsker å gjøre det beste, men at hun ikke vet om han synes det er godt nok.

Den siste måneden har Knut begynt å skrike. Det går gjennom marg og ben. Han skriker hele tiden. Det er så vondt. Hvorfor skriker han? Er det som tics? Er han sint? Er han lei? Er han fortvilet? Hun har spurt ham flere ganger. Noen ganger svarer han ikke. Noen ganger sier han nei. Gjør vi noe galt? Eller er det en endring i sykdomsbildet? Det er slike ting hun stadig undres over når det skjer noe nytt. Dette er «litt av greia» med å jobbe med HS pasienter.

Det er og det som er så vondt for Ruth, og i går kveld sprakk hun, hun ble sint. Hun snakket til ham med sint stemme: «Kan du klare å la være å skrike? Det er så grusomt å høre på».

I dag har hun så dårlig samvittighet. Knut er jo syk. Hun kjenner at hun er oppgitt. Hun føler seg hjelpeløs. Og akkurat nå er hun lei. Ny dag med ny skriking. Klarer hun å holde ut? Hun tar seg i å tenke at hun veldig gjerne kunne jobbet i parkvesenet. Gjøre det litt fint rundt omkring. Jobbe med jord og blomster. Få ro og fred.

Det siste året har Ruth og de andre på teamet hatt fokus på hva jobben gir og hva jobben tar. De har brukt en del av det Bang (2015) skriver om. Og nå kommer Ruth på noe de har snakket om, det hun kaller kontakttretthet: Det er naturlig å iblant bli både tynget og utmattet av arbeidet. De fleste vil ha korte eller lengre perioder da de blir tynget av det de opplever. Det kan kjennes som avmaktsfølelse og hjelpeløshet.

Noen blir i tvil om de er til nytte, om de er flinke nok, om det er noen mening i det de holder på med. Det er faktisk ikke til å unngå. Men det avgjørende, for ikke å bli helt tom, er hvilke holdninger, hvilke personlige ressurser og faglige redskaper vi møter utfordringene og belastningene med (Bang, 2015).

Ruth kjenner at hun får litt inspirasjon. Dette vil hun prøve å sette ord på selv. Hun kommer også på en annen bok hun har lest som heter «Utbrent-krevende jobber-gode liv?» (Roness & Berge Matthiesen, 2002). Der skriver de om hvordan det går an å forebygge utbrenthet. Hun husker noe av det de skriver, bl.a. dette med å ta vare på seg selv. Telle alle gode øyeblikk. Ta vare på familie og venner. Være fysisk aktiv. Sørge for rekreasjon.

Ruth blir ivrig. Når hun kommer på jobb nå vil hun be Knut om unnskyldning for at hun ble så sint i går. Og så vil hun be familien med på fjellet i helgen. Det meldes pent vær. Livet og jobben er ikke så verst likevel.

 

Hva jobben tar

Anders er på veg til samling i det regionale fagnettverket. I dag ser han spesielt frem til å treffe de andre, og reflektere litt sammen med dem. 

Han hadde en litt vemmelig opplevelse her om dagen. Da han syklet hjem fra jobb synes han at alle mennesker han så var grå. Og selv følte han seg alt annet enn fargerik. Han kjente seg tung og nedstemt. Han har begynt å lure på om han kan noe som helst. Han ser bare det han ikke får til, både på jobb og i privatlivet.

Anders har vært profesjonell omsorgsgiver for Erling i flere år, og han har likt seg godt. Synes det har vært så givende og interessant, og det har vært spennende å få være med å legge til rette for at Erling skal få en best mulig livskvalitet. Han har gått så inn for denne oppgaven, og har kjent at Erling nærmest er gått inn under huden på ham. Han har vært engasjert og nysgjerrig på kunnskap. Noen ganger har han riktig nok følt seg som ei vaskefille når han har gått hjem, men ofte har han vært i fyr og flamme (Haare, 2016). Hele teamet har vært opptatt av å bygge en god relasjon til Erling. 

Anders har vært oppriktig interessert i Erlings liv, og prøvd å følge rådet til Søren Kierkegaard om hjelperelasjon: 

«For i sandhed at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mere end han -men dog vel først og fremmest forstå det, han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min merforståen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gøre min mere-forståen gældende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunnen i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres af ham. Men i al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstå, at det at hjælpe ikke er at hærske, men at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den herske-sygeste men den tålmodigste, at det at hjælpe er villighed til indtil videre at finde sig i at have uret, og ikke at forstå hvad den anden forstår (…)Kan du ikke det,så kan du heller ikke hjælpe ham»(Røkenes og Hanssen 2012:177).

Gjennom disse årene synes Anders de har fått god kontakt, og han har trodd at Erling har hatt tillit til ham. Erling har latt han fått gjøre det mange andre ikke fikk lov til. Hele teamet har virkelig jobbet for å få til å hjelpe ham. Nå trodde de at de var på gli. Men så en dag, for to- tre måneders tid siden, opplevde Anders noe som slo ham helt ut. Det var så uventet. Han kom til Erling som vanlig, da han blir møtt i døra med: «Du er ikke velkommen til meg.»

«Hva?» 

«Nei. Jeg synes ikke du tar meg alvorlig. Jeg er et voksent menneske som klarer meg selv. Jeg har HS, men jeg har ingen symptomer. Jeg vil ikke ha besøk av deg»

«Jeg skjønner ingenting.»

«Nei. Du er …» Så kom det en hel lekse om alt ikke Anders gjorde bra nok, og alt han gjorde som han ikke skulle gjøre. Anders ble målløs. Han måtte bare gå igjen.  Og slik gikk det flere uker. Noen dager kom han inn. Fikk hjulpet ham litt. Begynte igjen å kjenne på gleden, men så plutselig fikk han høre han var dum, og ble vist på dør.

Anders prøver å ikke ta dette personlig. De fleste som jobber med Erling opplever det samme, men han har vært en av de som har fått best kontakt med Erling, så dette er trist. Og det som gjør at han står på er at han vet det er HS som herjer i hjernen til Erling. Han mister sykdomsinnsikt. Han kan skifte personlighet. Han blir selvsentrert og ser ikke konsekvensene av sine ord og handlinger. Anders føler det innimellom urettferdig. Ja, han er ikke feilfri, men at han er sådum … Likevel merker han at det er det han tror om seg selv etter hvert. Han kjenner på sinne og frustrasjon. Alt han har jobbet for å få til en god relasjon, bygget tillit ved å holde avtaler, møte presist, være nær og gitt av seg selv (Skau, 2017). Er det over nå? Det er dette som er så inderlig vondt. Eller hva har gått galt? Har han ikke vært nær nok? Har han ikke klart å møte Erling der hvor han er? Filosofene Levinas og Løgstrup sier at nærheten kommer «nedenfra», altså i møte med mennesket som trenger hjelp. Om nærheten er tilstede vil barmhjertigheten og det gode spire frem mellom mennesker(Bøe & Thomassen, 2007). Egentlig det samme som Kierkegaard sier. Anders vet ikke. Han er fortvilet. Det tærer på kreftene.

Det er godt å se de andre på nettverksmøtet. Lise er der, Ruth er der, og flere andre. Alle jobber med HS-pasienter. Det beste er, synes Anders, at alle gir uttrykk for at de har en så inderlig lyst til å gjøre det godt for pasientene. 

I dag er temaet «Når jobben berører, på godt og på vondt.»

«Videre skal vi se på hva arbeidet tar», sier foredragsholderen. Det arbeidet som gir så mye, det vil også kunne ta både fra det private og faglige liv. Susanne Bang (2015) kaller det for det fattiggjørende perspektivet: Du kan komme inn i en nedadgående spiral der du som omsorgsgiver blir mer og mer kynisk og ensidig fokusert på de mørke sidene i livet. I verste fall kan du miste livslyst, kreativitet og energi.

Hva er det som gjør at vi kommer der? Inne i den nedadgående spiralen kan forholdet vårt til viktige verdier i livet endres i negativ retning. Opplevelsen av egenverdi og identitet forringes. Hvem jeg er som person blir påvirket. Det kan sette i gang såkalte uakseptable følelser, det kan medføre skam, følelse av mindreverd og manglende faglig kompetanse. Når jeg har slike følelser og tanker, hvordan kan jeg da se på meg selv som et skikkelig menneske? Hvordan kan jeg tillate meg å utøve min profesjon? Duger jeg i det hele tatt?»

 «Selvrespekten er nedadgående», fortsetter foredragsholderen. Vi kan komme inn i en løype hvor alt vi ser hos oss selv er det vi ikke får til, eller alle de sprø tankene våre.

Anders kjenner seg igjen, og det hjelper litt å høre at andre også har kjent på dette.

«Vi kan kjenne på overlevelsesskyld», sier foredragsholderen videre (Bang, 2015). Har jeg rett til å ha det godt når hele storfamilier lider? Eller hva er meningen med livet? Det som kan oppleves som håp og styrke kan bli endret til det mer pessimistiske. Hvis vi ikke selv kan finne en mening med livet vårt og i arbeidet vårt, blir det også vanskeligere å hjelpe pasienten til å se en mening. I arbeidet med HS pasienter og deres familier kan vi i stedet for å være glad og takknemlig for at vi selv er friske, snu det hele og få et mer pessimistisk syn på livet. Er det i det hele tatt mulig å være frisk? Er det mulig å få friske barn? Finnes det noe godt i verden? Kan livet komme til å bli rimelig bra?

Vi kan bli slitne. Vi kjenner at vi mangler konsentrasjon, og vi glemmer. Dette igjen kan utløse følelsen av skam. Og tanken kverner om hvilken dårlig omsorgsgiver jeg er. Vi går nedover i spiralen. Når du er på vei nedover, og blir mer og mer nedtrykt, kan livet oppleves grått. Alt mister farge. Det kan også medføre at du ikke orker så mye intimitet i privatlivet. Du vil helst holde andre unna. Du orker ikke ømhet, og du klarer kanskje heller ikke ta andres smerte alvorlig.

Nå lurer du gjerne på om hvordan vi kan vite om vår depressive tilstand er forårsaket av arbeidet mitt, eller om det har noe med privatlivet å gjøre? Vi har nok ingen sikre svar på det. Men ved å vite at arbeidet påvirker oss, og at det kan sette i gang en negativ utvikling, har vi i hvert fall muligheten til å se på sammenhengen mellom vår mentale og fysiske tilstand og det som foregår i livet vårt, både privat og arbeid. At de menneskene vi betjener er i en situasjon som medvirker til at vi kan få det vondt, er kanskje en urovekkende tanke.

MEN, og det er viktig: Det er ikke pasientens ansvar om vi blir negativt påvirket. Vi selv og arbeidsstedet har ansvar for å ha omsorg for oss selv, og også for den profesjonelle relasjonen til pasienten (Bang 2015) (Jensen Langnes, Myhre Eriksen, & Grundvold, 2019).

Etter en liten tenkepause spør foredragsholderen: «Gir dette noen mening i det arbeidet dere står i? Kan dere gjenkjenne noe?»

Flere nikker. Anders tar ordet. «Jeg tror jeg er på vei ned i spiralen», og så forteller han sin historie, og setter ord på sine følelser. «Jeg tror jo,» sier Anders, «at situasjonen rundt Erling er medvirkende til at jeg er dyster for tiden. Og det du sier om at det er jeg selv og arbeidsstedet som har ansvar for omsorgen for meg, er en ny tanke. Hvordan kan jeg være engasjert og ytende uten selv å ta følelsesmessig skade, eller være til skade for de  pasientene jeg jobber med?» (Bang, 2015).

«Så flott at du deler historien din, Anders, og så nyttige refleksjoner du gjør deg. Skal vi spørre resten av gjengen her hva de tenker. Om noen har erfaringer eller råd?»

Anders nikker. Flere uttrykker støtte. Noen kan gjenkjenne følelsene. Anders kjenner at det gjør godt å høre det.

Lise tar frem den nye skriveboken, og forteller om hennes lille prosjekt som går ut på å skrive ned de gylne øyeblikkene. Hun håper at de skal være med å holde henne oppe når hun møter slike vanskelige situasjoner som de Anders kjenner på nå. De kan minne henne på hva jobben gir av gode opplevelser.

Foredragsholderen understreker dette og siterer fritt fra Bang: «Jo mer bevisst vi er om hva vi personlig får med oss i arbeidet, jo mer vi tillater oss å la oss berike av kontakten med pasientene våre, desto mindre risikerer vi å bli tappet» (Bang, 2015).

En annen møtedeltaker nevner veiledning. Det er godt å få «luftet ut». Noen ganger er det nok å bare si det til en kollega. Andre ganger vil gjerne veiledning med en veileder utenifra være godt og nødvendig. Det går an å bli både rammet og rystet i møte med HS-pasienter. Når en blir rammet kan pasientens ord eller holdninger treffe rett i omsorgsgiverens egne ubearbeide temaer, og det kan bli vanskelig å være nær og tilstede. Da kan det være nødvendig med veiledning hvor du kan uttrykke følelsene, og få hjelp til å finne ut hva det minner deg om i eget liv.

Hvor mye vi påvirkes og hvor sårbare vi er kommer ofte an på hvor vi er i livet. Det som vi før så på som en spennende utfordring, kan denne dagen vippe oss helt av pinnen. Vi kan oppleve angst, redsel, hjelpeløshet, kroppslig reaksjon, eller at det stjeler energi. I slike situasjoner kan det være godt å få hjelp gjennom veiledning til å fatte hva som har skjedd, prøve å minnes hvordan man følelsesmessig hadde det underveis. Hjelp til å forstå og akseptere sin egen adferd undervegs. Se på det normale i reaksjonene og få hjelp til å komme ut av situasjonen med både selvfølelsen og selvtilliten i behold. Hvordan var det før og etter denne vonde begivenheten, var det noe som rammet spesielt? Gjennom veiledning kan vi også få hjelp til å bli bevisst våre egne stressreaksjoner, og ikke minst hjelp til å dra omsorg for oss selv (Bang, 2015).

«Mindfulness, er det noen av dere som har brukt det?», er det en som spør. Vedkommende forteller at han nettopp har lest en artikkel om hvordan trening i å vende oppmerksomheten innad kan bli en faglig og menneskelig ressurs i møte med andre. Det er ikke nødvendigvis et riktig svar til den sinte pasienten som er redningen. Kanskje er det en bedre hjelp å møte den andre med samme holdning som vi utvikler overfor oss selv: ønsket om å være oppmerksomt tilstede her og nå uten å dømme, bare ta tingene som de er (Nordmo, 2018).

Kanskje dette kunne vært et tema for en nettverkssamling?

Ruth våger etter hvert å ta ordet, og forteller sin historie, og hvilke grep hun gjorde i helgen;  «Husk å ta vare på deg selv, Anders.» (Jensen Langnes, Myhre Eriksen, & Grundvold, 2019)Og så forteller hun om det hun vil se litt ekstra på, de tre spørsmålene:

Hva slags holdninger møter jeg utfordringene med? 
Hva slags personlige ressurser kan jeg stille med? 
Hva slags faglige kvalifikasjoner har jeg til disposisjon i møte med utfordringen? (Bang, 2015)

«Ja, kunnskap er viktig,» understreker foredragsholderen. «Den ruster oss til å møte det uforutsigbare, det overrumplende og nye. Bare at noe er beskrevet og betegnet gjør det kaotiske mindre skremmende og mer overskuelig. Det er sågar også et vern mot fordommer og moralisering» (Bang, 2015).

Det er blitt stille i gruppen.

«Hvordan har du det nå, Anders?»

«Jo, takk. Det var godt å få luftet det. Takk for støtten, og takk for råd. Jeg tar de med meg. Godt mulig noe er brukende». Han smiler lurt.

«Lykke til, Anders.

Så vil jeg også tilføye, ikke nødvendigvis til deg, Anders, men helt generelt at noen ganger er det godt å ta en pause, og kanskje et lite jobb-bytte kan gjøre godt. Før vi avslutter: Lise. Du har med deg skriveboken den. Har du lyst til å dele en historie med oss?»

«Oi. Det kom brått på. Men jo, jeg kan det»

«Tusen takk. Så kan vi avslutte der vi begynte. Hva jobben kan gi. Vi gleder oss.»

Lise forteller: «Det er kveld. Klokka er 22.15, og jeg er på vei for å gi rapport til nattevakten. Jeg går forbi leilighet B, og ser at døra er åpen. Da vet jeg at Solveig har stått opp igjen. Jeg går inn for å se.

Hei, Solveig, sier jeg. Kan jeg få lov til å følge deg inn i sengen?

Ja, sier Solveig. Hun sliter med å komme opp av sofaen. Men på tredje forsøket går det.

Solveig har Huntingtons sykdom i sen fase. Hun har nesten ikke språk, bare enkelte ord klarer hun å si. Det er stort sett de samme ordene hun sier hele tiden.

Hun tar rullatoren, og jeg følger henne inn på soverommet. Hun legger seg, og jeg legger kuledyna over henne. Mens jeg holder på med det, ser Solveig opp på meg med trillrunde øyne, og jeg ser at hun bruker kraft, og sier høyt og tydelig: «Synge».

Jeg blir overrasket. Så uventet og så fantastisk.

Vil du jeg skal synge for deg, spør jeg. «Ja!»

Jeg tar stolen som står på soverommet bort til sengen. Setter meg ned. Og synger. 

Det var en liten gutt som gikk og græt og var så lei. Han skulle tegne Babylon, men lærern han sa ... NEI (Det kom fra Solveig).

Videre var hun med i sangen. Ikke med melodi, ikke med hele setninger, ikke med hele ord, men med hele kroppsspråket. Øynene strålte. Vi sang de to versene jeg kunne, og videre nynnet jeg litt svakt. Så gled øynene igjen. Solveig sovnet.

Jeg satt igjen litt. Kjente på freden inni meg. Kjente på gleden over å oppleve ei slik stund. Så heldig jeg er som har denne jobben. Den kvelden var det godt å sykle hjem.»

 

Rørt, rammet og rystet

Dette er begreper som blir nevnt mye i teksten. Susanne Bang (2015) bruker disse benevnelsene i sin bok med samme navn, og er et forsøk på å gradere påvirkningen som bl.a. pasienter og kolleger gir oss, noen ganger som enkeltepisoder, andre ganger som vedvarende slitasje:

Rørt:Vi er i kontakt med de gode følelsene. Det gir energi. Å bli berørt er en forutsetning for empati og ekte arbeidsglede. Hva som berører oss er avhengig av hvor vi er i livet.

Rammet:Når pasientens følelser, holdninger og temaer treffer midt i omsorgsgiverens egne ubearbeide konflikter og temaer på en måte som hindrer vedkommende i å være tilstede sammen med pasienten.

Rystet:Dette oppleves svært fysisk. Hode og kropp fungerer ikke lengre sammen. Dette skjer etter styrken i pasientens smerte eller grusomheten i de bildene omsorgsgiveren får på netthinnen etter møtet med pasienten.

Det kan være mild form for rystelse. Du kan være tilstede, og jobbe videre rimelig bra. Men opplevelsen trenger seg på og stjeler energi. I verste fall kan det være en opplevelse som går ut over det vanlige, og omsorgsgiveren mestrer ikke situasjonen. Han kan miste kontrollen, kan oppleve angst, redsel, hjelpeløshet og overrumplende og ubehagelige kroppsreaksjoner. Klarer ikke jobbe videre.

 

Referanser

Bang, S. (2015). Rørt, rammet og rystet.Oslo: Gyldendal akademisk.

Bøe, T., & Thomassen, A. (2007). Fra psykiatri til psykisk helsearbeid.Oslo: Universitetsforlaget.

Haare, K. S. (2016, Mai). Med følelsene på jobb. Med følelsene på jobb-en kvalitativ undersøkelse av helsepersonell sine erfaringer i møte med pasienter med huntingtons sykdom. Norge.

Jensen Langnes, K., Myhre Eriksen, V., & Grundvold, B. (2019, Mars). Ta på egen oksygenmaske før du hjelper andre. FOntene, ss. 42-46.

Kitwood, T. (1999). En revurdering av demens: personen kommer i første rekke.Fredrikshavn: Dafolo.

Martinsen, K. (2001). Øyet og kallet.Bergen: Fagbokforlaget.

Nordmo, G. (2018, september). Hjelperne trenger også tilstedeværelse og indre ro. FOntene, ss. 49-52.

Pollard, J. (2008). Skynd deg langsomt.

Roness, A., & Berge Matthiesen, S. (2002). Utbrent- krevende jobber- gode liv?Oslo: Fagbokforlaget.

Røkenes, O., & Hanssen, P. (2012). Bære eller briste. Kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker.Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke. 3 utg.

Senter for sjeldne diagnoser. (2011). Huntingtons sykdom.Oslo: Oslo universitetssykehus.

Skau, G. M. (2017). Gode fagfolk vokser.Oslo: Cappelen Damm Akademisk.