Psykososiale og emosjonelle utfordinger v/Dysfagi

Det foreligger mye kunnskap om medisinske og praktiske implikasjoner av dysfagi. Psykososiale og emosjonelle aspekter er det forsket mindre på. For mange er måltidssituasjoner ikke kun assosiert til nytelse av mat, men også sosial tilhørighet. Pasienter med dysfagi kan føle flauhet over å måtte mose mat eller streve med å svelge.

Flere kan derfor velge å unngå måltidssituasjoner. Farri, Accornero og Burdese (2007) gjorde en spørreundersøkelse av 73 pasienter med dysfagi mellom 40-80 år og fant at flertallet var plaget av redusert selvtillit, begrensete sosiale relasjoner og isolasjonstendens. Slike faktorer kan videre lede til depresjon. Gaspar et al. (2015) målte livskvalitet hos pasienter med dysfagi pga nevrologisk skade. Studien viste signifikant redusert livskvalitet. Dette samsvarer med tidligere studier som har fremhevet økt angst, frykt, usikkerhet og redusert selvtillit.

Ekberg et al. (2002) fant i en studie på 360 pasienter at 41 % opplevde angst eller panikkanfall under måltider og at 36 % unngikk å spise. Dysfagi kan ergo ha store psykososiale og emosjonelle konsekvenser.

Farri et al. (2007) undersøkte også effekten av logopedisk trening. Samtlige pasienter oppgav at logopedisk trening forbedret deres livskvalitet. Samtidig oppgav de fleste at de fikk lite informasjon om dysfagi da de fikk diagnosen. Informasjon om behandling/tilrettelegging kan derfor være viktig mtp å redusere både medisinske- og psykososiale-/emosjonelle konsekvenser av tilstanden.