De ulike svelgfasene

PRE-ORALE FASEN: Denne fasen er den delen av svelgprosessen som foregår før man får maten inn i munnen. For eksempel så krever denne fasen at vi gjenkjenner mat gjennom lukt- og synssansen og setter i gang en motorisk handling for å føre maten opp mot munnen. Ved nevrodegenerative tilstander som angriper hjernen, kan man oppleve vansker med samordning av sanseapparatet samt vansker med å styre motoriske prosesser som krever mye fintilpasset koordinering.

ORALE FASEN: Tyggeproblemer. Man får ikke tygget maten godt nok.  Noen har vansker med fullstendig lukking av leppene pga redusert motorisk kontroll i ansiktsmuskulatur, og kan dermed miste mat ut av munnen under tygging. Det er også vanlig at man kan ta for mye mat i munnen slik at tygging blir enda vanskeligere. 

LARYNGEAL FASEN:  Det å koordinere svelg og pust kan gjøre at en puster inn når en har satt i gang svelgeprosessen og maten havner i luftveiene. En kan også starte svelgreaksjonen før en er «forberedt» eller at en ikke klarer å svelge maten slik at den blir liggende i halsen. Det å få mat eller drikke ned i luftveiene kalles aspirasjon. Det kan i verste fall gi lungebetennelse eller kvelning. Det er heller ikke alltid en pasient vil klare å hoste opp igjen mat som er svelget vrangt da også hostemuskulaturen svekkes. Det kan da være behov for akutt førstehjelp med Heimlich manøver. 

Væske kan være enda vanskeligere å svelge enn mat da den er mer tyntflytende og krever enda mer koordinasjon. Mange pasienter kan også ha en såkalt «stille aspirasjon» når de drikker eller spiser. Da vil små mengder av mat/drikke diffundere ned i lungene uten at pasienten hoster/kremter. Dette kan vanskelig observeres klinisk, men kan gi f.eks. en lungebetennelse. 

Ved forflytting av maten bakover i svelget og videre ned er manglede koordinasjon av de involverte musklene et problem: Denne forflytningen blir ineffektiv og man kan se gjentatt svelging. Pasienten kan videre ha vansker med å stoppe innpust under svelgingen. Diafragma skal normalt da ikke bevege seg, men kan hos disse pasientene være aktiv, eventuelt med choreatiske bevegelser. Strupehodet skal heve seg når man svelger. Dette hindre mat å gå ned luftrøret. Choreatiske bevegelser i strupehodet kan forstyrre dette. Innpusting og manglende stenging av strupehodet vil lede til hosting og at det eventuelt svelges vrangt.   På samme måte kan normale heving av den bløte gane under svelging være påvirket, slik at maten går opp i nesen. Det er videre vanlig at disse pasientene har matrester liggende igjen i folder bak i svelget, som representerer en risiko for aspirasjon. Passasjen av mat gjennom spiserøret kan også være forstyrret. Det kan være langsommere enn normalt og den kan være ukoordinert, igjen også ved choreatiske bevegelser.

ØSOFAGUS FASEN: For pasienter med Huntington sykdom vil påvirkningen av muskulaturen som holder maten nede i magesekken etter at en har spist ofte gi reflux-plager. Det gjør oppkast hyppig hos pasientene, men også kvalme og brekninger forekommer regelmessig hos mange av pasientene. Håndtering og forebygging av dette henger også nøye sammen med dysfagi og slimdannelse. Det er også viktig å huske på at en del pasienter kan ha effekt av medisiner mot reflux.